Hanoi

Jeg skrev i 1997 at det i Hanoi var ”mye mindre biler enn de andre byene jeg hadde vært i (Phnom Penh i Kambodsja og Vientiane i Laos), men trafikken, halvparten syklister, halvparten mopeder, er kaotisk, men det glir. Man kan imidlertid bli gal av tutingen”. Det var altså veldig få biler. I dag er det helt annerledes, med masse biler, og enorme mengder mopeder, og nesten ingen sykler. I følge en av guidene bor det 8 millioner mennesker i Hanoi, og det er cirka 5 millioner mopeder. At de fleste har mopeder betyr at det ikke er noen omfattende kollektivtransport.

I Norge (og Sverige) har vi rushtid, der vi vet at folk er på vei til jobb om morgenen, og på vei hjem på ettermiddagen. Her er det ikke rushtid. Det er tett trafikk fra morgen til kveld. En av svenskene lurte på hvor folk er på vei, og det er et godt spørsmål. Hvorfor er så mange mennesker i bevegelse hele dagen, og hvor er de på vei? 

Én ting er mopedene i trafikken. De okkuperer også det meste av fortauene. Når også businessen flytter ut på fortauene, er det vanskelig å være fotgjenger. Det som ikke har endret seg er tutingen. Hvis for eksempel trafikken stopper opp, står alle og tuter, som om det skulle løse opp trafikkorken. Det er som oftest en helt meningsløs tuting. Også nå blir jeg gal av denne tutingen.

De som kjører et motorisert kjøretøy er en overlegen klasse som anser fotgjengere som ikke-mennesker, som bare er i veien for dem. Jeg har ikke vært i noen annen by der fotgjengere er en ignorert pariakaste som her i Hanoi. Hvor skal en fotgjenger komme seg fram her:

Grønt lys for fotgjengere betyr ikke noe for noe:

På kvelden sitter det en masse ungdommer på fortauskafeene, som ligger tett i tett, og som spiller drittmusikk på 150 desibel. Sådan er kommunismen (i Vietnam).

I 1997 skrev jeg: ”Selgerne er særdeles innpåsliten. Det samme er tiggerne som det er ganske mange av.” Også i dag er selgerne innpåsliten, men i mindre grad enn for 20 år siden, og tiggerne er borte (har kun sett to personer som tigget). I 1997 var det et to-pris-system, der turistene betalte mye mer enn vietnameserne. Det er borte. I motsetning til i 1997 er det i dag mer vanlig med faste priser, så man slipper å prute.

  

Vi hadde en guidet tur til severdigheter i Hanoi, blant annet til mausoleet til Ho Chi Minh og parken der han bodde. Mausoleet er stengt, fordi Ho skal prepareres. Jeg fikk imidlertid sett han i 1997. Hans bolig var meget enkel, og ligger i en stor park. Dette er et flott område, og et veldig lekkert hus. I 1997 var vi en gruppe på cirka 10 turister som var her (ingen andre turister), mens i dag er det hundrevis.

Her samlet Ho Chi Minh sin nærmeste stab, og hadde et lite kontor og soverom i andre etasje. 

På andre siden av mausoleet er det en offisiell bygning (alle offisielle bygningene er gule), og en av turistene spør guiden om dette er parlamentet. Guiden ser ut som et stort spørsmålstegn og skjønner ikke spørsmålet. Hva er et parlament?, som de jo ikke har her i ett-parti-staten.

Etter denne sytingen må jeg få med noe som er veldig positivt ved Hanoi: Midt i byen ligger en innsjø, Ho Hoan Klem, og det er masse trafikk rundt denne, blant annet en gate med tre felter i hver retning. 

Hver helg, fra kl 18 på fredag, til kl 24 på søndag, er gatene rundt innsjøen stengt for motorisert trafikk. På kveldene i helgene er det et enormt folkeliv, med masse aktiviteter. Det er nesten som 17. mai i Oslo. Dette er fotgjengernes hevn og fristed.