Ha Long Bay

Ha Long Bay, cirka 15 mil fra Hanoi, er et område med cirka 1 000 øyer, og det er en spesiell formasjon på disse øyene. Både i 1997, og i dag er det noe av det flotteste jeg har sett av natur.

I 1997 var vi en gruppe med 15 turister, og vi hadde en forferdelig kjøretur fra Hanoi til Ha Long, med en overfylt minibuss, og elendige veier. Jeg skriver at det var som å være i en tørketrommel. Det var imidlertid en åpenbaring å komme til Ha  Long Bay. Da vi ankom var det båttur med en liten bår som akkurat har plass til oss 15. Dette er fantastisk. Båten kjører tilbake til byen Ha Long, og vi overnatter på et enkelt hotell. Ny båttur neste dag. Jeg skriver om den første båtturen, at den var ”avslappende, og vi var nærmest alene på sjøen.” I 1997 var det noen få små hoteller i Ha Long. Det var noe få små båter, beregnet på dagsturer, og jeg vil anta at det kanskje kunne være maksimalt 200 turister disse dagene.

1997:

Ny tur til Ha Long Bay i november 2016. En relativt ny minibuss, med god plass, og gode veier, men det går sakte på grunn av mye trafikk. Det som, i hovedsak var dyrket mark mellom Hanoi og Ha Long, er i dag stort sett bebyggelse. Vi drar nå ikke til byen Ha Long, men kommer til et kompleks med masse hoteller og mange, mange store båter, der turistene overnatter på båtene. Vi kommer på en meget bra båt, en stor og koselig lugar. Det er meget god mat, og servicen meget god. Jeg har det hyggelig sammen med damene fra Nord-Norge, og de to parene fra Sverige. Vi seiler mellom øyene, og overnatter på båten.

Denne gangen er vi ikke alene. Det er ganske tett med de store båtene med overnatting. 

Også her et lite kokkekurs der vi lagde vårruller:

I følge en av guidene på båten er det i dag cirka 400 båter som har overnatting, og cirka 500 båter som gjør dagsturer! I følge opplysninger jeg fant på nettet var det 2012 5,5 millioner turister i Ha Long Bay, noe som i gjennomsnitt per dag er 15 000 turister. Her er det skjedd en eksplosjon siden 1997. Et resultat er en betydelig forurensing (tror jeg). Havet i Ha Long Bay så helt jævlig ut. Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk oppleve Ha Long Bay for 20 år siden. Men også denne gangen var det fantastikk å oppleve disse øyene. Dette er en av mine store naturopplevelser.

Hoi An

Hoi An var, og er, en av Vietnams sentrale turistdestinasjoner, men det er en ganske liten by. I 1997 skrev jeg at jeg ”…spaserer rundt omkring i det mer avslappede Hoi An. (…) Utrolig stille og avstressende. (…). Hoi An er flott. Rolig. Har ikke sett noen biler. (…) Ingen ting haster. (…) Jeg ble forelsket i Hoi An. Oppi all turismen har de beholdt noe av det (positivt) tradisjonelle. De er hardt arbeidende, og, de er særdeles vennlige. Jeg mener ekte vennlige.”

Hvordan var det å komme tilbake 20 år senere?

Turismen har eksplodert. Antall innbyggere har økt fra 100 000, til 350 000. Biler kan heller ikke i dag kjøre i det historiske sentrumet, mens det er blitt mange flere mopeder, med påfølgende støy, og den forferdelige tutingen. De som skal selge noe er mye mer pågående. Det er slitsom med dette ”hello” hele tiden. Dette er et helt annet Hoi An enn det jeg opplevde i 1997. Litt nedtur.

Vi bor på et veldig bra hotel, og jeg spaserer omkring alene, men også sammen med damene fra Norge, og svenskene, og jeg kjenner at jeg i økende grad liker byen. Helt i sentrum får ikke mopedene kjøre på kvelden, og her er det bare folk som sykler og spaserer, og det er ikke noe støy. Vi finner en restaurant/bar som blir vårt stamsted. Her treffes vi hver kveld, og spiser middag sammen. Dette er for meg et veldig hyggelig reisefølge.

Det skjer ikke så mye, jeg slapper av på hotellet og spaserer omkring.

Her er selve kjennemerket ved Hoi An, den japanske broen, som japanerne bygde på 1600-tallet.

Tre av svenskene og jeg meldte oss på et kokkekurs for å lære oss å lage vietnamesisk mat. Først en sykkeltur gjennom en kaotisk by (fryktelig mye folk ved markedet). Så en tur med båt, og vi er på landet, og sykler til det stedet vi skal lage mat.

Her er (fra venstre) Jonas, Gerd, meg og Marianne. 

Det er selveste sjefskokken på hotellet som instruerer oss hvordan vi skal lage maten. Vi lager vårruller (typisk for Hoi An), en grønn papayasalat, og sautert kylling med chili og sitrongress. Vi er enige om at dette var det beste måltidet på denne reisen. 

For meg er denne reisen slutt. Jeg tar farvel med mine venner fra Sverige, som det har vært meget hyggelig å være sammen med, samt også farvel med damene fra Nord-Norge. 

Dette er imidlertid ikke siste innlegg på denne bloggen. Det kommer innlegg fra reisen til Ha Long Bay, og jeg forsøker meg på en oppsummerende vurdering av reisen.

Hanoi

Jeg skrev i 1997 at det i Hanoi var ”mye mindre biler enn de andre byene jeg hadde vært i (Phnom Penh i Kambodsja og Vientiane i Laos), men trafikken, halvparten syklister, halvparten mopeder, er kaotisk, men det glir. Man kan imidlertid bli gal av tutingen”. Det var altså veldig få biler. I dag er det helt annerledes, med masse biler, og enorme mengder mopeder, og nesten ingen sykler. I følge en av guidene bor det 8 millioner mennesker i Hanoi, og det er cirka 5 millioner mopeder. At de fleste har mopeder betyr at det ikke er noen omfattende kollektivtransport.

I Norge (og Sverige) har vi rushtid, der vi vet at folk er på vei til jobb om morgenen, og på vei hjem på ettermiddagen. Her er det ikke rushtid. Det er tett trafikk fra morgen til kveld. En av svenskene lurte på hvor folk er på vei, og det er et godt spørsmål. Hvorfor er så mange mennesker i bevegelse hele dagen, og hvor er de på vei? 

Én ting er mopedene i trafikken. De okkuperer også det meste av fortauene. Når også businessen flytter ut på fortauene, er det vanskelig å være fotgjenger. Det som ikke har endret seg er tutingen. Hvis for eksempel trafikken stopper opp, står alle og tuter, som om det skulle løse opp trafikkorken. Det er som oftest en helt meningsløs tuting. Også nå blir jeg gal av denne tutingen.

De som kjører et motorisert kjøretøy er en overlegen klasse som anser fotgjengere som ikke-mennesker, som bare er i veien for dem. Jeg har ikke vært i noen annen by der fotgjengere er en ignorert pariakaste som her i Hanoi. Hvor skal en fotgjenger komme seg fram her:

Grønt lys for fotgjengere betyr ikke noe for noe:

På kvelden sitter det en masse ungdommer på fortauskafeene, som ligger tett i tett, og som spiller drittmusikk på 150 desibel. Sådan er kommunismen (i Vietnam).

I 1997 skrev jeg: ”Selgerne er særdeles innpåsliten. Det samme er tiggerne som det er ganske mange av.” Også i dag er selgerne innpåsliten, men i mindre grad enn for 20 år siden, og tiggerne er borte (har kun sett to personer som tigget). I 1997 var det et to-pris-system, der turistene betalte mye mer enn vietnameserne. Det er borte. I motsetning til i 1997 er det i dag mer vanlig med faste priser, så man slipper å prute.

  

Vi hadde en guidet tur til severdigheter i Hanoi, blant annet til mausoleet til Ho Chi Minh og parken der han bodde. Mausoleet er stengt, fordi Ho skal prepareres. Jeg fikk imidlertid sett han i 1997. Hans bolig var meget enkel, og ligger i en stor park. Dette er et flott område, og et veldig lekkert hus. I 1997 var vi en gruppe på cirka 10 turister som var her (ingen andre turister), mens i dag er det hundrevis.

Her samlet Ho Chi Minh sin nærmeste stab, og hadde et lite kontor og soverom i andre etasje. 

På andre siden av mausoleet er det en offisiell bygning (alle offisielle bygningene er gule), og en av turistene spør guiden om dette er parlamentet. Guiden ser ut som et stort spørsmålstegn og skjønner ikke spørsmålet. Hva er et parlament?, som de jo ikke har her i ett-parti-staten.

Etter denne sytingen må jeg få med noe som er veldig positivt ved Hanoi: Midt i byen ligger en innsjø, Ho Hoan Klem, og det er masse trafikk rundt denne, blant annet en gate med tre felter i hver retning. 

Hver helg, fra kl 18 på fredag, til kl 24 på søndag, er gatene rundt innsjøen stengt for motorisert trafikk. På kveldene i helgene er det et enormt folkeliv, med masse aktiviteter. Det er nesten som 17. mai i Oslo. Dette er fotgjengernes hevn og fristed.